Det virkelige eventyret
Skilegenden Tormod Knutsen forteller
om mesterskap, OL-gullet og det som
er enda viktigere.
Andrea Ihler Evensen
I hjertet
av Eidsvoll bibliotek er minnene fra Tormod Knutsens gylne år stilt ut for alle
som vil se.
En kongeblå
vegg er prydet med bilder og historier fra storhetstiden, og i taket henger
skiene som gjorde ham til folkehelt. Glassskap
er fylt med pokaler, fat, skjeer, medaljer og andre premier i skinnende sølv,
og i midten står folkehelten sjøl, og forteller historien bak medaljene.
|
Fikk
Holmenkollmedaljen – Det er
50 år siden jeg vant norsk skisports høyeste utmerkelse, sier Tormod. Han
står foran Holmenkollmedaljen som skinner tilbake på ham. Han og
kona, Olga, er svært fornøyd med utstillingen som er satt opp til hans ære. – Vi ble
enige i familien om at alle pokalene skulle være samlet. Om en generasjon
eller to kunne jo alt vært spredt, sier han. Vant
hovedlandsrennet Tormod
viser oss videre et bilde av tre unge |
|
karer i sorthvitt med hver sin skinnende pokal. Til høyre står unge Tormod Knutsen
og smiler bredt som fersk vinner av Hovedlandsrennet.
– Det som
er litt artig er at alle tre gutta på dette bildet
vant hver vår klasse to år seinere. Jeg ble juniormester i ‘51, og de to andre gutta vant sine klasser i Hovedlandsrennet, sier Tormod.
Han er ikke
i tvil om at Hovedlandsrennet har endret seg kolossalt siden han vant i 1949.
– For det
første var det bare hopp, og ikke langrenn. Det var forbudt for så unge
mennesker å anstrenge seg, minnes Tormod og må le.
|
|
Fra 15
til 50 meter Tormod
ble født på Berger Bruk ved Hurdalssjøen i 1932, og
vokste opp til å bli skolens beste hopper. Under
krigen var det forbudt å arrangere skirenn, men fra 1946 til 1951 vant han Eidsvollsmesterskapet fem år på rad Tormod
ble tatt ut til Hovedlandsrennet for første gang da han var 14 år. To år
senere deltok han igjen, denne gangen i Trondheim. – Det var
den første «utlandsturen» jeg hadde. Jeg tok nattoget til Trondheim uten
soveplass, og vi lå på |
hyller og i ganger. Det var en stor opplevelse, mimrer Tormod og ler.
Det var
lite snø den vinteren, og Tormod hadde bare hoppet 15-20 meter i den lille
bakken på Råholt før han skulle delta i Hovedlandsrennet.
– Og så var
det jo plutselig en 50-metersbakke vi skulle hoppe i. Men det gikk jo bra. Jeg
hadde det lengste hoppet i begge omgangene, og jeg vant, smiler han.
|
Tatt ut
til landslaget I 1954
satte Tormod kursen mot kombinertsporten. – Jeg ble
kjent med Gunder Gundersen da vi begge tjenestegjorde i garden, og ble mer og mer interessert i
kombinert, sier han. En
barnedrøm kom i oppfyllelse da han ble tatt ut til å delta i de olympiske vinterleker, og han deltok i OL på vegne av landslaget
tre ganger – med stadig større suksess. – Et
eventyr I Cortina
i 1956 ble det sjetteplass og i Squaw Valley i 1960
ble det sølvplass, bare slått av Georg Thoma. Men i
Innsbruck i 1964 skjedde det. Etter
hopprennet ledet erkerivalen Georg Thoma med 2.2
poeng, og |
|
Tormod
visste han måtte slå ham med 12 sekunder i langrennsporet.
Det ble
over ett minutt, og gullgutten ble olympisk mester.
– Å vinne
olympisk gull en drøm du har hatt helt siden du begynte, og når du får den er
det ubeskrivelig. Det var et eventyr, forteller Tormod.
Han fikk
gratulasjon av kronprins Harald, telegram fra kong Olav og invitasjon til
borgermiddag på slottet.
– Vinner du
OL blir hele livet forandret, men bare i positiv retning, smiler han.
Familien er
viktigst
Tormod tror
oppskriften på suksess kan deles opp i tre vitale deler.
– Du må ha
et talent og en sterk vilje. Du må ha en familie som er interessert og
støttende og en arbeidsgiver som er interessert, sier Tormod.
Han tenker
selvsagt på arbeidsgiveren hans gjennom over 48 år: Mathiesen Eidsvold Værk.
– Jeg hadde
tenkt til å gi meg i ‘63, men arbeidsgiveren min sa at jeg måtte holde på fram
til OL året etter. Så hvis ikke det var for ham, hadde jeg ikke blitt olympisk
mester, sier Tormod, som mener han har mye å takke arbeidsgiveren sin for.
Kona, Olga,
har imidlertid vært den viktigste støttespilleren for skilegenden.
«Uten
hennes velvilje, forståelse og innsats ville min skikarriere
vært veldig mye fattigere» har Tormod en gang sagt.
– Ja, det
mener jeg absolutt fortsatt i dag, smiler Tormod.
– Det må
være moro
Tormod
oppfordrer dagens foreldre til å få barna sine engasjert i idrett.
– Unger som
er opptatt av idrett er en stor invistering. Greier
du å holde ungene engasjert, i hvert fall til de er tjue år, er de kanskje over
den alderen hvor man lett kan falle inn i feil miljø. Greier du bare å redde én
gutt eller ei jente fra å dette borti noe dumt, kan du spare samfunnet for
flere millioner, mener han.
Men den
olympiske vinneren har også et råd han kan gi alle unge som drømmer om olympisk
gull.
–
Det
er viktig å bevare gleden ved å holde på med idrett, og å ha det moro. Blir det
for alvorlig i ung alder, kan det bli farlig, avslutter OL-helten.