Det virkelige eventyret

Skilegenden Tormod Knutsen forteller

om mesterskap, OL-gullet og det som

er enda viktigere.

Andrea Ihler Evensen

I hjertet av Eidsvoll bibliotek er minnene fra Tormod Knutsens gylne år stilt ut for alle som vil se.

En kongeblå vegg er prydet med bilder og historier fra storhetstiden, og i taket henger skiene som gjorde ham til folkehelt. Glassskap er fylt med pokaler, fat, skjeer, medaljer og andre premier i skinnende sølv, og i midten står folkehelten sjøl, og forteller historien bak medaljene.

Fikk Holmenkollmedaljen – Det er 50 år siden jeg vant norsk skisports høyeste utmerkelse, sier Tormod. Han står foran Holmenkollmedaljen som skinner tilbake på ham. Han og kona, Olga, er svært fornøyd med utstillingen som er satt opp til hans ære. – Vi ble enige i familien om at alle pokalene skulle være samlet. Om en generasjon eller to kunne jo alt vært spredt, sier han. Vant hovedlandsrennet Tormod viser oss videre et bilde av tre unge

karer i sorthvitt med hver sin skinnende pokal. Til høyre står unge Tormod Knutsen og smiler bredt som fersk vinner av Hovedlandsrennet.

– Det som er litt artig er at alle tre gutta på dette bildet vant hver vår klasse to år seinere. Jeg ble juniormester i ‘51, og de to andre gutta vant sine klasser i Hovedlandsrennet, sier Tormod.

Han er ikke i tvil om at Hovedlandsrennet har endret seg kolossalt siden han vant i 1949.

– For det første var det bare hopp, og ikke langrenn. Det var forbudt for så unge mennesker å anstrenge seg, minnes Tormod og må le.

Fra 15 til 50 meter Tormod ble født på Berger Bruk ved Hurdalssjøen i 1932, og vokste opp til å bli skolens beste hopper. Under krigen var det forbudt å arrangere skirenn, men fra 1946 til 1951 vant han Eidsvollsmesterskapet fem år på rad Tormod ble tatt ut til Hovedlandsrennet for første gang da han var 14 år. To år senere deltok han igjen, denne gangen i Trondheim. – Det var den første «utlandsturen» jeg hadde. Jeg tok nattoget til Trondheim uten soveplass, og vi lå på

hyller og i ganger. Det var en stor opplevelse, mimrer Tormod og ler.

Det var lite snø den vinteren, og Tormod hadde bare hoppet 15-20 meter i den lille bakken på Råholt før han skulle delta i Hovedlandsrennet.

– Og så var det jo plutselig en 50-metersbakke vi skulle hoppe i. Men det gikk jo bra. Jeg hadde det lengste hoppet i begge omgangene, og jeg vant, smiler han.

Tatt ut til landslaget I 1954 satte Tormod kursen mot kombinertsporten. – Jeg ble kjent med Gunder Gundersen da vi begge tjenestegjorde i garden, og ble mer og mer interessert i kombinert, sier han. En barnedrøm kom i oppfyllelse da han ble tatt ut til å delta i de olympiske vinterleker, og han deltok i OL på vegne av landslaget tre ganger – med stadig større suksess. – Et eventyr I Cortina i 1956 ble det sjetteplass og i Squaw Valley i 1960 ble det sølvplass, bare slått av Georg Thoma. Men i Innsbruck i 1964 skjedde det. Etter hopprennet ledet erkerivalen Georg Thoma med 2.2 poeng, og

Tormod visste han måtte slå ham med 12 sekunder i langrennsporet.

Det ble over ett minutt, og gullgutten ble olympisk mester.

– Å vinne olympisk gull en drøm du har hatt helt siden du begynte, og når du får den er det ubeskrivelig. Det var et eventyr, forteller Tormod.

Han fikk gratulasjon av kronprins Harald, telegram fra kong Olav og invitasjon til borgermiddag på slottet.

– Vinner du OL blir hele livet forandret, men bare i positiv retning, smiler han.

Familien er viktigst

Tormod tror oppskriften på suksess kan deles opp i tre vitale deler.

– Du må ha et talent og en sterk vilje. Du må ha en familie som er interessert og støttende og en arbeidsgiver som er interessert, sier Tormod.

Han tenker selvsagt på arbeidsgiveren hans gjennom over 48 år: Mathiesen Eidsvold Værk.

– Jeg hadde tenkt til å gi meg i ‘63, men arbeidsgiveren min sa at jeg måtte holde på fram til OL året etter. Så hvis ikke det var for ham, hadde jeg ikke blitt olympisk mester, sier Tormod, som mener han har mye å takke arbeidsgiveren sin for.

Kona, Olga, har imidlertid vært den viktigste støttespilleren for skilegenden.

«Uten hennes velvilje, forståelse og innsats ville min skikarriere vært veldig mye fattigere» har Tormod en gang sagt.

– Ja, det mener jeg absolutt fortsatt i dag, smiler Tormod.

– Det må være moro

Tormod oppfordrer dagens foreldre til å få barna sine engasjert i idrett.

– Unger som er opptatt av idrett er en stor invistering. Greier du å holde ungene engasjert, i hvert fall til de er tjue år, er de kanskje over den alderen hvor man lett kan falle inn i feil miljø. Greier du bare å redde én gutt eller ei jente fra å dette borti noe dumt, kan du spare samfunnet for flere millioner, mener han.

Men den olympiske vinneren har også et råd han kan gi alle unge som drømmer om olympisk gull.

– Det er viktig å bevare gleden ved å holde på med idrett, og å ha det moro. Blir det for alvorlig i ung alder, kan det bli farlig, avslutter OL-helten.